Turstien "Forbordåsen rundt" starter ved Fjølstadtrøa husmannsplass og museum. På denne flotte turen kan du få se og oppleve en flott natur som det er knyttet flere historiske plasser og hendinger til 

FJØLSTADTRØA HUSMANNSPLASS OG MUSEUM

Fjølstadtrøa husmannsplas drives på frivillig basis av Malvik historielag. Eiendommen ligger sjarmerende til like ved skogen og en eldre ferdselsveg. Historielaget fikk overtatt plassen i 1986, og har siden den tid lagt ned et betydelig antall dugnadstimer. Eiendommen består av våningshus, låve, relativt nybygd masstu og tilflyttet stabbur. Våningshuset er innredet med inventar og gjenstander som delvis har hørt til huset. Et eldre skomakerverksted gir en innføring i eldre håndverkstradisjoner, og på klesloftet er en oppsatt vev som var i bruk av siste eier. Soverommet er innredet med eldre møbler og gjenstander og her er det også huligheter for å studere et eldre elektrisk opplegg med tvunnet glansgarnsledning. 

Husmannsplassen Fjølstadtrøa under garden Fjølstad ble bygslet og ryddet i 1851 av Serine og Hans Roten. Serine var datter på Fjølstad. Det var satt av 71 dekar, derav 18 mål dyrka jord, resten småskog og beitemark.. Garden ble overført til såkalt arvefeste. Det skulle bety at sønn skulle arve sin mor og sønnesønn arve denne igjen. Det var bestefaren til den siste husmann, Sverre Saugen, som overførte plassen til han. Sverre Saugen, f.1902 d. 1993, gift med Jørgine, overtok plassen i 1931. Sverre Saugen var pleisønnen til Anders og Karen på husmannsplassen Fjølstadåsen. De var de siste som var på Fjølstadåsen. 

Det var vanlig med arbeidsplikt tillat husmannsplassene, og det skulle betales en beskjeden årlig avgift. Det er funnet kvitteringer som viser at det ble betalt kr. 75 i årlig acvgift så sent som på 1960-tallet. Ingen ting tyder på at plassen noensinne er blitt innløst. Det ble stilt slike vilkår at jeg maktet det ikke skal Sverrre Saugen ha sagt. 

De husene som i sin tid ble satt opp var av en litt finere art enn vanlig. Våningshuset inneholdt gang, kjøkken og stue i første etasje. I annen etasje var det soverom. Stua hadde egen inngang med en liten veranda foran. Det var lagt sorte-skifer på taket og stående panel på ytterveggene ogvinduene var malt med okergul farge. Uthuset besto av kufjøs og sauefjøs med låve under. Det sto et tømret stabbur der og ei masstu (gammelt ord for spiserommet på en gard, et rom for matlaging, matrom og melkebu). Disse 4 husene var ordnet rundt et firkantet gårdstun. Det var en husmannsplass av en litt høyere grad en vanlig, mer som et småbruk.

På denne bodde plassen bodde sverre og Jørgine. Hun en mangeårig kommunlpolitiker for Krf. Han en dyktig skribent, sangkormedlem og bygdas landpostbud i ferier og under sykdom. Noen rikdom ble det aldri i Fjølstadtrøa, jordveien var for liten til det. Dessuten var plassen tungdrevet. Låvedøra var så låg at iongen hest elleer traktor kunne komme inn der - så korn og høy måtte bæres inn på ryggen. Det var ikke innlagt vann. Vannet måtte hentes i en brønn et  lite stykke unna husene. Strøm hadde de og telefon, men de hadde ikke kloakkavløp. Sølevannet måtte bæres ut. Jeg har arbeidet på alle sagbrukene her i bygda sa Sverre. Jeg måtte ut for å spe på litt. Da Jørgine kom på gamlehjem, ble Sverre boende på plassen. Kommunen tilbød også han plass, men Sverre sa nei. Han ville ikke flytte fra hjemmet sitt. Han var vel redd for at plassen ville bli utslettet hvis han forsvant. Så tok han kontakt med Historielagets formann og ba om hjelp til å holde regnet ute. Forfallet av husene var kommet langt. Dere skal få overta husene med alt innbo, uten sølvtøyet, hvis dere setter husene i stand sa han.9   

FJØLSTADÅSEN HUSMANNSPLASS

Følstadåsen var en husmannsplass under gården Fjølstad (gnr. 15/1 i Malvik) som var oppe i skogen på vestsida av åsen. Selve plassen liggger ca. 300 meter nordøst for Fjølstadtrøa like ved stien som går opp til JoBu. Plassen kan best finnes ved å se etter et vannhull som ligger delvis inne i stien på venstre side. Dette var brønnen til husmannsplassen og litt lenge oppe mot JoBu på høyre side av stien kan se restene etter 4 hustufter. Plassen var i bruk i omtrent 100 år fra sist på 1700-tallet.

Vi finner plassen allerede i folketellingen i 1801, hvor Jon Jonsen Malviktrø, f.1763, gift i 1792 med Berit Henriksdatter Torpsagen, f.1767 var husmannsfolk her. De hadde to sønner og da Jon døde i 1827 overtok eldste sønn Jon Jonsen f. 1792. Jon Jonsen ble gift med Johanne Olsdatter f. 1786. Jon døde allerede i 1843 av matforgiftning og enka Johanne i 1862. De hadde fire barn og hvor Ole Andreas f. 1820 ble neste husmann. Sønnen Ole Andreas ble gift med Marta Katrine Johansdatter Nybrudahl f. 1832. De ble de neste og siste husmannsfolk på Fjølstadåsen. Marta Katrine døde av kreft i 1897 og Ole Andreas i 1899. Vi går ut fra at plassen er forlatt i 1900, da ingen er oppført med bopel i folketellingen da. Av deres to barn vokste kun Karen Jonetta Olsdatter Fjølstadaas f. 1852, død 1931, opp. Hun ble gift med enkemann Anders Torstensen Fjølstadtrø f. 1839, død 1924. Karen hadde fra før sønnen Johan f. 1886 gift med Brynhild Kolstad. Sverre Saugen f. 1902, død 1993, den siste husmann  i Fjølstadtrøa, var pleiesønn hos Anderss og Karen der.

I tillegg til husmannsfamilien selv, ser vi at de ofte hadde pleiebarn, fattiglemmer og andre losjerende boende hos seg. Dette fikk de betalt for, og det var nok en kjærkommen inntektskilde. I folketellingen i 1865 hadde plassfolket 1 ku, 4 sauer og 1 gris og de sådde 1/4 tønne bygg, 1 tønne havre og satte 2 tønner poteter. De hadde og en fostersønn, Karl Albert f. 1858, og en losjerende dagarbeider.  I folketellinga for 1875 ser vi at de hadde 3 pleiebarn til fostring og et fattiglem boende. Plassen fødde da 1 ku, 5 sauer og 2 griser. De sådde 1/4 tønne bygg (ca. 35 liter), 2 tønner havre (ca. 280 liter) og to tønner poteter. De siste kjente brukerne døde rett før år 1900. Etter det finnes det  ingen opptegnelser om plassen.

Fjølstadåsen må ut fra buskapshold og såmengde sies å være en husmannsplass av middels størrelse, videre hadde de som mange andre plasser pleibarn, losjerende og fattiglemmer for å få inn noen komtanter. 

Kilder: Histroielagene i Malviks Årbok 2011, artikkel av B. og M Aarstrand: Fjølstadåsen husmannsplass. Bygdebok for Malvik, bind 1A, side 493-497. 

KARUSSDAMMAN

Karussdamman ligger vest for Forbordåsen. Det er en myrdam som gjennom århundrer stadig gror igjen. Navnet karussdamman kommer av den spesielle fiske vi stadig finner der, Karussen (Carussius carussius), som er en liten spiselig karpefisk som er utbredt i Sør- og Øst-Europa. I tillegg har den noen helt spesielle egenskaper. Fiske har en overlevelse som er veldig unik. Den kan bæres over lange stgrekninger bare i et fuktig løvblad. Karussen lar seg fryse inn i grunne dammer uten å stryke med. Den lager selv alkohol som frostvæske rundt seg.. Begge disse egenskapene er nok svaret på hvorfor den er i Karussdamman. Vanligvis finnes den ikke i våre nærområde. Så kan du pørre hvorfor er den i Karussdamman. Gjennomårdrene har det på folkemunne blitt fortalt at Karussen kom med munkene. Det vil si i perioden munkene og pilgrimene var på vandring og spredde seg rundt også i Norge. Da snakker vi om en periode på ca. 500 år fra midten av 1000-tallet. Hvorfor er Karussen i Karussdamman?. Karussen er spiselig, den lar seg bæres over lange strekninger og den dør ikke ut om vinteren selv om dammen bunnfryses. Noe av forkalring på hvorfor den finnes i Forbordåsen er veien som går like ved - leden til Nidaros. Pilgrimsleden til Olav den helliges gravsted. Både munker og pilgrimer hadde behov for mat underveis, derfor ligger det mange karussdammer på veien til Nidaros. Tidligere lå det også en karussdam i nordenden av Stavsjøen, som forsvann gjennom oppdemming. Karussen var  svært proteinrik og derfor en god matfisk. Ved flere av klostrene ligger det som kjent mange karpedammer.

På en liten høyde på venstre side av stien like før en kommer til JoBu har Malvik Rotary Klubb og LHL Malvik satt ut en benk hvor en kan ta en velfortjent hvil og sitte å se bort på Karussdamman. Eller du kan sitte oppe ved JoBu, nyte en kopp kaffe og litt niste en fin sommerkveld og høre "skriket" fra tranene. En trollsk stemning.

RIDDEREN I FORBORDSKLEIVA

Malvik Rotary Klubb og LHL Malvik har nå ryddet en ny sti i Forboråsen som går til Kleivberget.

På dette stedet er det et gammelt sagn frå vikingetiden som omtaler Ridderen i Forbordskleiva. Hendelsen kan ha funnet sted i perioden 800 - 1050 e.Kr. I Strinda visste folk å fortalle at det lå en ridder i full rustning med hesten sin under en stein. I 1870 grov de under steinen og fant både mann og hest og våpen. Det viste seg at våpnene var fra vikingetiden.

Fra "Riddarten og Roald" av Leif Halse.

"Opp i Forbordåsen i Mlavik stakk det for lenge sia ut ein berghammar med særegen form, den likna ein snøskavl- ein hengeskavl. Vegen gjekk tett under den hengebrtte åsen. Ein flokk riddarar kom ridande over marka mot Forbord, kanskje vei dei på veg inn mot byen. Dei for i fredeleg ærend og hadde ikkje rustning på. Dei var kledde i fargerike draker, raude, blå og grøne kapper flagra i venden. på hovudet bar dei hattar med vaiande fjør i. Hestane deira var unge og spreke. Somme var brune, og ein hest var raud med lingult faks. Det gjekk i skarpt tråv gjennom skogen og fram på kleiva, og karane lo og ropa til kvarandre. Riddaren på den raude hesten svinga uta av flokken og sette beint oppover den bratte åsen. Dei andr ropa at han skulle vende, men riddaren berre lo og peika på noko oppe i bratta, og idet same hendte det: Dei høyrte ein underleg sterk sus i lufta og så eit fælt brak. Hestane vart skremte og sette av garde i alle leier. Då ryttarane fekk tøymt dei og vendte tilbake til vegen undeer åsen, var riddaren og den raude heste borte. Den bratte bakken var og borte, eit skred av stein var kome i staden, og nedst i skredet var to store steinar. Ei skarp lukt av brent stein slo mot dei, og lause steinar rulla endå i utkantane av rastet. Riddarane steig av hestane. Med bøygde hovud knela dei ved dei store steinane og tok farvel med venen og stallbroren sin. Så steig dei i salen ig reid stilt ned i kleiva og inn i skogen".

I tillegg forteller Leif Halse om en gang for over hundre år siden (1876): de drev og tok ut veifyll oppi Forbordsgrenda. Da fant de bein, store og små bein om hverandre. En spydspiss og fyrstål fant de også. Snere fikk de vite at det var bein av mann og hest de hadde funnet. Funnen skal være tatt med til oldsaksamlinga på museet i Trondheim.

I en vitenskapelig artikkel omtaler fylkesarkelog Kristian Peteren funnen fra vikingtiden (800-1050 e.Kr.). Han skriver at det er "ingen umulighet at sagnet kan ha holdt seg fra ulykken skjedde og til krigeren ble gravd fram. Folkeminneforskerne mener at dette er sannsynlig og tar dette som et eksempel på at munlig overlevering kan holde seg i tusen år". Hvorvidt dette er riktig får vi aldri vite, men tanken er facinerende og som all tradisjon gir den oss en spesiell tilknytning til fortiden.